I går gjorde jeg og Zeydi, vår fantastiske guide og gode venn, research i Trinidad med tanke på hjelpeprosjektet vi driver. Vi har fortsatt litt igjen av penger og klær som dere der ute har gitt oss. For å sikre at vi gir til de som trenger det mest vil vi undersøke hvordan folk bor og lever. Jeg skulle gjerne tatt bilder, men av respekt for folkene vi besøkte har jeg ikke gjort det. Jeg håper mine beskrivelser vil gi dere et bilde likevel.

Trinidad sentrum

Trinidad sentrum består av koloniale hus. Noen slitne, men mange flotte hus. Hus med takhøyde på minst tre meter og møbler fra en fordums tid. En tid hvor Trinidad var en av Cubas mest velstående byer og sukkerbaronene levde et liv i sus og dus. Sentrum er spekket av turister og hver dag kommer grupper med kinesere, russere og amerikanere fra Varadero som skal ta bilde av seg selv på Plaza Mayor.

PLaza Mayor, Trinidad, Cuba

Men hvis du beveger deg ut av det historiske sentrum, der brosteinsgatene slutter og veiene blir til asfalt finner du en annen type hus. Hus av murstein og sement. Hus hvor Ola og Kari cubaner bor. Og her fant vi en dame. En dame uten tenner. En dame på 80 +. En dame i et hus uten vindu. En dame med tre barn som alle er psykisk syke og vandrer gatelangs. En dame med føtter fulle av møkk. En dame uten sko. En dame med de mest skinnende øyne og den klareste røst. Som fortalte meg at hennes mann var død. Han hadde kjempet for Castro i fjellene… De skoene vi hadde med passet ikke dessverre. Men heldigvis har vi spart en del av pengene dere der ute har bidratt med. Så denne damen skal straks få nye sko.

Cuban life

 

Vi sykler videre. Menn som selger brød fra store poser tusler forbi oss. Hester galopperer forbi med kjerrer fulle av murstein. Fordi i Trinidad har annenhvert hus et byggeprosjekt. Et rom i huset som man kan leie ut til turistene er som et nytt liv for mange. Fortsatt kan vi se en del turister. Men ingen grupper fra Varadero. Vi sykler opp en av de mange bakkene og Zeydi må spørre seg frem etter det huset vi leter etter. Vi finner det etterhvert. Bak en treplate, på en sliten veranda sitter en dame. En dame med helt kort svart hår. En dame i rullestol. En dame på 60+. En dame med ti små hunder rundt seg. En dame som er hundepasser. En dame som nettopp har mistet sin mamma. En dame med en pappa som er ute og samler flasker for å forsørge sin funksjonshemmede datter. En dame som har en bror som ikke er snill. En dame som har naboer som kommer på «besøk» og slår henne fordi de ønsker huset deres. Slik forsøker de å få hun og pappaen til å flytte. En dame som gråter når vi gir henne stekeolje, smør, en kjole og skjorte til pappaen hennes.

Trinidad, Cuba

Ferden går videre og vi beveger oss oppover. Vekk fra veiene med asfalt og snart er veiene bare sand. Ikke en turist er i sikte. Vi finner en bekjent av Zeydi som bor her oppe. Han er gift med en dame som tar imot oss med kyss og klem. En dame som for fire år siden fikk en prematur datter, men som ikke fikk noe hjelp av staten fordi de bor illegalt. En dame på 40+. En dame som tar oss imot i et hus som består av to rom med en seng i hvert rom. Men ingen madrass. En dame som går barbeint og nettopp har vasket gulvene. En dame som har en 4 år gammel datter som er så nydelig at hun garantert hadde blitt filmstjerne eller modell om hun hadde bodd i et annet land. En dame som har en vifte hvor kun bladene er igjen og som minst er 50 år gammel. En dame som bor i et område hvor Zika og dengue feber florerer. En dame som selv har så lite, men som viser oss veien til de som har enda mindre. Vi gir en kjole til datteren i huset. Og så fort vi finner en vifte i butikkene skal vi kjøpe det og gi til denne fine lille familien. Madrass er en drøm.

Trinidad with-out makeup

 

Men vi skal videre. Vi har sekken full av babyklær. Babyklær til en nyfødt. 1-3 måneder. Veiene har blitt til stier. Vi setter fra oss syklene i huset til de vi kjenner. Rundt oss er det skog og provisoriske hus laget av planker og tak av palmer. Her bor mennesker fra den østlige delen av Cuba. «El oriente» som cubanerne kaller det. De har kommet til Trinidad for å jobbe. Noen jobber som murere og andre som renholdere. Men å leie et rom i Trinidad er dyrt. 8 kr natta for en cubaner. Mer enn de fleste kan betale. Derfor har de «okkupert» denne jorda og bygger sine hytter her. Illegalt. Vi ser et hus som myndighetene har revet. Fordi de er illegale får de ingen hjelp av staten. Vannkanner står utenfor husene og vitner om hus uten innlagt vann. Utsikten til det karibiske hav er upåklagelig. Barn løper foran oss og roper «yuma» som betyr utlending. Mange håpefull blikk møter oss. En dame møter oss på veien. «Gi til de som trenger det mest. Ikke de som spør» sier hun. Det skal vi.

Cuba travel

Vi blir fortalt om en 16 å gammel jente som venter sitt andre barn. Dit er vi på vei. Plutselig dukker hun opp bak oss med et stykke pizza på en papp plate. Hun er på vei hjem. Hjem til en av disse hyttene av planker. Inne i hytta venter mammaen hennes. En dame som er mamma til fire og bestemor til snart to. En dame på 40 +. En dame som forsørger alle ved å vaske i et casa particular. En dame som har lange røde negler og tegnede øyebryn. En dame som inviterer oss inn, ber oss om å sette oss på senga. Høyt på veggen står en liten svart hvitt TV, ikke større enn et A4 ark og skurrer. En dame som tidligere hadde et «barnerom», men som stormen Irma har revet ned. En dame som må gå på do i et hull i bakken, mens hun ser bort på et av hotellene med svømmebasseng som staten drifter. En dame som takker gudene, når vi gir henne klær til hennes barnebarn som snart skal komme til verden.

Fire historier. Fire damer. Fire virkeligheter. En verden.

Ønsker du å støtte vårt bistandsprosjekt setter vi utrolig pris på det. Du kan sette inn penger på konto 9801 34 15560 merk; hjelp Cuba
eller vippse til 99523818.

Takk <3 

Driver et gjestehus i Trinidad på Cuba. Arbeider også med å organisere turer til Cuba.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *